Globaligarkene

Lettlest versjon

Russiske oligarker omtales rutinemessig som skurker i vestlige medier, mens teknologimilliardærene på den andre siden av Atlanteren gjennomgående beskrives som visjonære. Begge gruppene har likevel bygget opp en makt som er vanskelig å måle, og begge bruker formuene sine systematisk til å påvirke politiske beslutninger. Den vesentlige forskjellen ligger ikke i hva de gjør, men i hvor og under hvilke regler de gjorde det. Den nye gruppen kan vi kalle globaligarkene. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvor tett de to gruppene faktisk ligger hverandre, hvor de skiller lag, og hvorfor forskjellsbehandlingen har fått stå så lenge uten å bli utfordret.

Globaligarkene – kort fortalt

En oligark kjennetegnes av to ting samtidig: betydelig økonomisk rikdom og betydelig politisk innflytelse. Ordet stammer fra gresk og betyr fåmannsstyre, altså at makten samles hos noen få framfor å fordeles på mange. De russiske oligarkene vokste fram tidlig på 1990-tallet, i årene rett etter at Sovjetunionen ble oppløst og statlige eiendommer og naturressurser skulle privatiseres i høyt tempo. Noen få menn sikret seg da kontrollen over olje, gass og metall, og dermed over selve fundamentet i russisk økonomi.

Globaligarkene er den nye gruppen, og de fire mest åpenbare navnene er Peter Thiel, Elon Musk, Mark Zuckerberg og Jeff Bezos. De bygget imperiene sine fra grunnen av, med vekst som kom fra teknologi og digitalisering framfor fra billig overtakelse av verdier staten allerede eide. Metodene de siden har brukt for å utvide og sikre makten, ligner likevel påfallende på det russerne gjorde, og det er nettopp den likheten denne artikkelen handler om.

Hva en oligark er

Begrepet oligark handler om langt mer enn penger alene, for det beskriver penger som er blitt omgjort til makt. En rik person er i utgangspunktet bare rik, mens en oligark bruker rikdommen sin til å styre – ofte indirekte, gjennom økonomisk tyngde som gjør at andre tilpasser seg uten at det trengs noen ordre. Fåmannsstyre er den greske roten i ordet, og det beskriver presist en liten gruppe som bestemmer uten å ha blitt valgt av noen. Det er dette som gjør begrepet ubehagelig i en demokratisk sammenheng: demokratiet bygger på at makten er spredt og kan tas tilbake, mens oligarken samler den ett sted og beholder den. Begrepet sier for øvrig ingenting om nasjonalitet eller opprinnelse, bare noe om forholdet mellom penger og innflytelse.

Slik ble de russiske oligarkene til

Da Sovjetunionen ble oppløst tidlig på 1990-tallet, skulle enorme statlige verdier over på private hender i løpet av svært kort tid, og salget gikk langt raskere enn kontrollmekanismene klarte å følge med på. Ut av denne prosessen vokste det fram en ny klasse mektige menn, med navn som Roman Abramovitsj, Mikhail Khodorkovskij og Oleg Deripaska. Imperiene ble bygget på privatisering av statlige ressurser, der olje, gass og metall var de viktigste, og der utgangspunktet altså var verdier fellesskapet allerede eide. Nøkkelen til å komme først i køen var politiske forbindelser, forfordeling og nettverk, som til sammen ga kontroll over sentrale deler av økonomien. Den innflytelsen har vart helt fram til i dag, og den preger fortsatt både russisk politikk og russisk samfunnsliv.

De fire globaligarkene

Teknologiindustrien vokste kraftig gjennom de siste tiårene, og den veksten skapte rom for en helt ny type oligark som ingen egentlig hadde lovregulert på forhånd. Peter Thiel var en av grunnleggerne av PayPal, Mark Zuckerberg grunnla Facebook, Elon Musk står bak både Tesla og SpaceX, og Jeff Bezos bygget Amazon fra en nettbokhandel til en av verdens største bedrifter. Alle fire har skapt selskaper som har endret hverdagen til vanlige mennesker, enten det gjelder handel, betaling, kommunikasjon eller transport. Dette er dermed en ny økonomisk elite, der makten ikke ligger i råvarer, men i kontroll over teknologi og kommunikasjon med global rekkevidde. I siste ledd treffer den kontrollen forbrukerens økonomi direkte, og det er derfor saken angår deg og ikke bare dem.

Er globaligark et rettferdig ord?

Ordet globaligark er satt sammen av «global» og «oligark», og det er dermed en merkelapp snarere enn et etablert faguttrykk. Det er en innvending verdt å ta på alvor, for et nytt og fengende ord kan skjule mer enn det viser. Det kan i tillegg få en sammenligning til å framstå som enklere enn den egentlig er. Innvendingen mot ordet er dessuten reell på et konkret punkt: ingen av de fire fikk et oljefelt overlevert av staten, selskapene ble bygget og ikke overtatt, og kundene kom frivillig og kommer fortsatt.

Likevel peker ordet på noe ekte, nemlig at fire menn i dag styrer infrastruktur som milliarder av mennesker er avhengige av. Ingen har stemt over det, og ingen kan stemme dem ut igjen. Spørsmålet er derfor om opprinnelsen til makten betyr så mye i dag, når konsentrasjonen av den er like høy uansett hvordan den oppsto.

Metodene er slående like

Opprinnelsen til de to formuene er ulik, men mekanismene som brukes for å utvide og beskytte makten, er det ikke. Begge gruppene sikrer seg innflytelse på to hovedmåter: gjennom strategiske investeringer og gjennom tette forbindelser til maktens korridorer. Dette er et gammelt og velkjent mønster, der penger kjøper nærhet til dem som bestemmer, og der nærheten i neste omgang gir beslutninger som beskytter pengene. Forskjellen ligger først og fremst i hvem man må stå nær: en russisk oligark trenger Kreml og lite annet, mens en globaligark må holde seg inne med flere hovedsteder samtidig.

Fotballklubb og rakett gjør samme jobb

Prestisjeprosjekter er en egen form for makt, fordi de kjøper omdømme framfor omsetning og dermed gir avkastning i form av tillit. Roman Abramovitsj investerte i fotballklubben Chelsea FC, og formålet var like mye å bedre omdømmet som å tjene penger på fotball – i tillegg ga eierskapet ham en synlig posisjon i Vesten. Globaligarkene har gjort nøyaktig det samme med romfart, der Elon Musk har SpaceX og Jeff Bezos har Blue Origin, og der prosjektene befester posisjonen deres som innovatører. Bildet som skapes, er tydelig: dette er menn som løser store globale utfordringer, og det er en langt mer attraktiv fortelling enn skatteplanlegging og markedsdominans. Både fotballklubben og raketten fungerer altså som statussymboler, og begge understreker evnen til å forme verden rundt seg.

Filantropi er også makt

Veldedighet er den andre veien til goodwill, og begge gruppene bruker den bevisst. Zuckerberg har gitt store summer gjennom Chan Zuckerberg Initiative, mens russiske oligarker har investert i veldedige prosjekter der nære bånd til Kreml var en del av regnestykket. Gaver ser uskyldige ut, men de er det ikke alltid, for en gave avgjør hvilket problem som får penger og hvilket som ikke får det. Dermed er filantropi også et middel til å utøve makt, og den påvirker politiske prioriteringer uten at velgerne er involvert – det er giveren som velger. Veldedighet fra denne gruppen er derfor ikke bare samfunnsengasjement, men også omdømmebygging med reell politisk effekt.

Forskjellen ligger i skalaen

Det er her de to gruppene virkelig skiller lag, og forskjellen handler om skala og om hvilken type innflytelse som utøves. Russiske oligarker har konsentrert makten sin innenfor Russlands grenser, der de har påvirket både politikk og økonomi, ofte i tett samarbeid med Vladimir Putin. Grunnlaget var landets råvareressurser, og nettverket ble bygget gjennom personlige relasjoner som gikk helt inn til maktens sentrum. Globaligarkene opererer derimot på global skala, og innflytelsen deres stopper ikke ved noen landegrense. De er sentrale i hvordan informasjon deles, i hvordan vi handler, og i hvilken retning teknologien beveger seg de neste tiårene.

Hvorfor ingen stanset veksten

Veksten var på ingen måte uunngåelig, men den ble mulig fordi ingen satte grenser mens det ennå var enkelt å gjøre det. Tre forhold gjorde jobben: manglende restriksjoner, svak kontroll og gunstige skatteordninger. Til sammen ga dette fritt leide, slik at makt og ressurser kunne hopes opp uten nevneverdige hindringer. Internasjonal regulering av teknologiselskaper mangler fortsatt, og derfor har globaligarkene kunnet operere nesten uhindret mens de har vokst inn i nesten alle deler av livet vårt. Det er verdt å merke seg hvem som faktisk tok dette valget: det var ikke selskapene som ba om unntak, det var myndighetene som lot være å gripe inn.

Monopoler, oppkjøp og skatteparadis

Kontrollen med fusjoner og oppkjøp har vært svak i hele perioden, enten det dreier seg om en fusjon, der to selskaper blir til ett, eller et oppkjøp, der ett selskap kjøper et annet. Resultatet er enorme monopollignende strukturer, og et monopol innebærer at én aktør styrer et helt marked slik at det ikke finnes noen reell konkurrent å velge i stedet. Globaligarkene kontrollerer i dag både plattformene og infrastrukturen under dem, altså verktøyene vi bruker hver eneste dag, og alternativene er få og små. Den manglende reguleringen har dessuten truffet skatten, der skatteparadis og kreative regnskapsmetoder har gjort det mulig å unngå rettferdig beskatning over lang tid. Det gir en konkurransefordel som forsterker seg selv, fordi den som betaler full skatt, systematisk taper mot den som slipper unna.

Når makten går rett inn i politikken

Innflytelse trenger ikke alltid gå omveier gjennom lobbyvirksomhet og nettverk, for noen ganger går den rett inn i valgkampen. I den amerikanske valgkampen i 2024 støttet Elon Musk Donald Trump åpent, og det viser at globaligarkene også er villige til å påvirke politiske prosesser direkte og i full offentlighet. Zuckerberg kontrollerer på sin side store deler av verdens kommunikasjon gjennom Facebook og Instagram, som er der en stor andel av befolkningen henter nyhetene sine. Musk og Bezos har satt sine merker på romfarten, en arena som godt kan sees som en moderne form for kontroll over nytt land. Der russiske oligarker formet den politiske retningen i sitt eget hjemland, former globaligarkene selve infrastrukturen på verdensbasis – både den teknologiske og den sosiale.

Hvorfor vi hyller de ene og fordømmer de andre

I bunn og grunn handler alt dette om kontroll, enten kontrollen gjelder råvarer, informasjon, teknologi eller store ambisjoner om framtiden. De to gruppene kan derfor sees som to sider av samme mynt, der den reelle forskjellen ligger i skalaen og i hvilke arenaer makten utøves på. Likevel er forskjellsbehandlingen i Vesten påfallende tydelig: russiske oligarker framstilles som skurker som utnytter systemet, mens globaligarkene hylles som superstjerner og visjonære entreprenører. Glorifiseringen skjer altså på tross av likhetene, for begge grupper hoper opp enorm rikdom og makt, og regningen tas i begge tilfeller av demokratisk kontroll og rettferdig skattlegging. Fellesnevneren er enkel nok: begge er del av en global økonomisk elite som bruker formuen sin til å utvide sin egen makt.

Hva det betyr for deg

Alt dette kan virke fjernt fra en helt vanlig norsk hverdag, men det er det ikke. Du bruker plattformene deres hver dag, du handler i butikkene deres, og du leser nyheter i kanalene deres uten å tenke særlig over hvem som eier dem. Når konkurransen er svak, ender du opp med å betale mer enn du ellers ville gjort, og når skatten uteblir, må pengene hentes et annet sted – som regel hos vanlige lønnsmottakere. Du har lite å stille opp med alene, og det er nettopp derfor dette er et politisk spørsmål framfor et forbrukerspørsmål: enkeltpersoner kan ikke regulere et monopol.

Det du derimot kan gjøre, er å velge bevisst og vite hvem som eier tjenesten du bruker. Oppmerksomheten din er også en ressurs, og når den samles i noen få tjenester, er det i seg selv en form for makt som overføres til eierne.

Samme makt, ulike krav

Sammenligningen mellom de to gruppene holder, men den har en tydelig grense, for opprinnelsen til de to formuene er ikke den samme – en forskjell som er drøftet lenger opp i saken. Den forskjellen forklarer likevel ikke hvorfor kravene som stilles til dem, er så ulike, når en plattform i praksis gir like mye innflytelse som et oljefelt. En liten gruppe mennesker former nå hverdagen til milliarder av andre, uten at noen har valgt dem og uten at noen kan avsette dem, og det er noe kvalitativt annet enn bare rikdom. Kravene burde derfor være de samme for begge: betal skatt der verdiene skapes, og tål oppsplitting når markedet er stengt for andre. Strengere internasjonale reguleringer er ett svar, bedre skattepolitikk er et annet, og mer effektiv kontroll av monopoler og fusjoner er det tredje.

Ender det opp på månen?

Spørsmålet er til syvende og sist hva slags samfunn vi vil ha, og om så få mennesker skal ha så mye å si over så mange. Skal noe endres, må dagens rammeverk utfordres, og det krever politisk vilje som strekker seg over landegrensene, ettersom ingen enkelt stat klarer dette alene. Og hvis grensene faktisk strammes inn, er det fullt tenkelig at globaligarkene rett og slett flytter videre. Oligarkene flyktet i sin tid til Vesten, mens månen eller Mars godt kan bli den neste adressen, og grunnlaget er allerede lagt gjennom SpaceX og Blue Origin. Det ville i så fall vært det ultimate skatteparadiset, ettersom man der slipper unna både reguleringene og tyngdekraften.

Kilder

• The Guardian – Rise of the Russian Oligarchs
• BBC News – The Global Influence of Tech Billionaires
• Brookings Institution – The Rise of Digital Monopolies
• The New York Times – Why We Glorify Tech Moguls
• Forbes – SpaceX and Blue Origin: The Future of Space Colonization?